Can Life Prevail? : A Radical Approach to the Environmental Crisis / P. Linkola. – United Kingdom : Integral Tradition Publishing, 2009, 206 s. – ISBN 978-1-907166-01-3
Pentti Linkola er en skikkelse som dukket opp forholdsvis sent i mitt inspirasjonsrepertoar. Såvidt jeg kan erindre begynte det vel egentlig med artikkelen Survival Theory i det radikaltradisjonalistiske tidsskriftet TYR vol.3 (2007-2008). Dette var nok den første introduksjonen til ”linkolaismen” for mange lesere hvis finsk er rusten. Etter å ha lest den aktuelle boken, er det klart at TYRs artikkel er mer eller mindre identisk med kapittel 4, The World and Us og teksten A Refresher Course in the State of the World fra 1992. Opprinnelig var dette et foredrag holdt i forbindelse med en stor medisinsk konferanse i Finland samme år.
Forfatterens fulle navn er Kaarlo Pentti Linkola, født i Helsinki 7.desember 1932. Når det gjelder hans tidlige liv er det ikke så meget å berette; det er karakteristisk for ham å legge sin individuelle livshistorie godt til side i samfunnsdebatten. Han vokste opp i en tilsynelatende ressurssterk familie som var knyttet til akademia, - en veg han selv også fulgte innenfor zoologi og botanikk, men valgte å avbryte tidlig til fordel for sin største pasjon her i livet: Ornitologi. Dette ble begynnelsen på en form for autodidaktisk og praktisk selvutdanning for siden å tre inn i de klassiske naturalistenes rekker. Sammen med jevnaldringen Olavi Hildén gav han i 1955 ut Suuri lintukirja, ”den store fugleboken”. Linkolas filosofi kjennetegnes av å ha vært dynamisk og hans utvidede samfunnsengasjement ble i 1960 innledet med pamfletten Isänmaan ja ihmisen puolesta, ”For fedrelandet og mennesket”, hvor han argumenterer for pasifisme og avvisning av vold og krig. I 1971 kom tekstsamlingen Unelmat paremmasta maailmasta, ”Drømmer om en bedre verden” og i 1989 Johdatus 1990-luvun ajatteluun, ”Introduksjon til 1990-tallets tenkning”. Det er i de sistnevnte publikasjonene at Linkola virkelig setter ord på sine djupøkologiske anskuelser. Gjennom en lengre periode av sitt voksne liv har Linkola livnært seg som fisker og ingen ledd i hans virksomhet har noensinne vært nevnverdig mekanisert. Hans genuine engasjement for å redde rester av jomfruelig finsk natur fra modernitetens klør er fremfor alt manifestert i Luonnonperintösäätiö eller Stiftelsen for naturarven som ble dannet i 1995. Stiftelsen introduserte prinsippet med å kjøpe opp urskog for bevaring. Linkola har selv inventert mange slike skoger og det meste av hans private kapital går uavkortet til gjerningen. Han lever kort og godt det livet han oppfordrer oss andre til å omfavne, - i aller største enkelhet, i samklang med natur og miljø; kort og godt livsbevarende. For boken som i det følgende omtales mottok forfatteren den litterære Eino Leino-prisen.
Denne boken er utformet som en samling mer eller mindre uavhengige satiriske kronikktekster og ”utbrudd” satt i system. Dette gjør den til en noe oppstykket leseopplevelse, men det er til gjengjeld meget overkommelig lektyre. Når det gjelder språket er dette dynamisk og levende. Å oversette bøker fra én språkfamilie til en annen må være en nokså stor utfordring. Linkolas artikler har jevnt over et preg av muntlig formidlingsform og mitt inntrykk er at oversetterne har gjort et solid arbeid i overføringen av denne ganske frittalende stilformen fra finsk til engelsk.
Sergio Knipes forord og Brett Stevens' introduksjon til utgivelsen danner tilsammen en innsiktsfull innledning til selve verket og setter det inn i en større sammenheng. Også forfatterens egen sammenfattende omtale av bokens essens og formål er tatt med. Den som innbiller seg at Pentti Linkola opererer som en ambassadør for Finland tar smertelig feil... Kjærligheten til fedrelandet og dets natur er kanskje inngrodd, men som han oppsummerer i sitt forord: ”Although my view is a worldwide view and my area of observation the whole of Europe, the nation closest to my heart is, understandably, my homeland. And it is a fortunate coincidence – fortunate for my explanation of the world – that this country provides the clearest example of destructive development in the whole world.”. Linkolas forhold til republikken Suomen er mildt sagt todelt; han glefser bitterheten i seg og ser nytten i den selvdestruktive nasjonen Finland som en utsøkt illustrasjon på alle tenkelige aspekter ved moderniteten. Han vrir destruktive krefter til å bli virkemidler. Han fortsetter: ”These articles contain many repetitions, as they were written in heterogeneous circumstances. Much overlap will be found with texts written by other thinkers, with my earlier works and even between different pieces of this collection. This is the least of my worries, as repetition is, to some extent, the mother of all learning.”.
Can Life Prevail? er delt inn i fem kapitler; Finland, Forests, Animals, The World and Us og The Prerequisites for Life. Disse danner samlende titler for en mengde småstykker med stor variasjon i innhold og uttrykksform. Kapittelnavnene er nokså betegnende; Finland er naturligvis et gjennomgående referansepunkt, både når det gjelder konkrete saker og generelle symptomer på ”det glade vanvidd”. Likevel presterer forfatteren ofte å heve nivået til det europeiske, vestlige og globale. Temaene han reiser og streifer borti gjennom sine småstykker er mange og vesentlige; alt fra ufattelig rovdrift på skog til vegeterianere og dyrevernaktivisme, menneskeverd og livskvalitet. Jeg velger å la den interesserte selv dykke ned i de ulike kategoriene. Uansett er Pentti Linkola tørst på livet og lar de enkle gleder glitre som stjerner. Karakteristisk for Linkolas formuleringer er at han gjør delvis ”betente” emner så selvsagte. Så hvorfor er ikke alle mulige aspekter ved overbefolkning og befolkningsutvikling på dagsordenen overalt? Hvorfor er det ikke opplagt for alle og enhver at dagens ”allmenne” miljøvernkonsepterer er for grunne til at de vil kunne endre den minste bagatell m.h.t. ideelle fremtidsutsikter? Dette er i hovedsak de elementære spørsmål Linkola stiller. Og dette er spørsmålene jeg sitter tilbake med.
Pentti Linkola har et anstrengt forhold til det vestlige demokratiet, en samfunnsform han uten å nøle omtaler som “sammenbruddets segl” og “dødens religion”: ”Stupidity reaches a climax among those people who argue – without having learnt a thing from history or being able to read a single sign of our times – that man knows what is good for him: “the people know”. From this absurd assumption derives a suicidal form of government, parliamentary democracy, born among the tyrants of mankind, the West. Alas, it looks like the bubble of democracy will never burst: as we struggle to enter the new millennium, we can abandon all hope.”. Et slikt utsagn er i disse tider ensbetydende med å banne gruelig stygt i kirken, men Linkolas begrunnelser er samtidig enkle og logiske. Et annet interessant aspekt ved Linkolas tenkning er hans hans syn på historiens verdi i forhold til fremtidsprosjektet. Dette uttrykkes klarest i teksten Human Nature and History: ”And yet... History, and history alone, will strengthen the faith of he who strives to keep his wits about him and use his energy to change the course of the world. Enormous, stunning changes have taken place even within single cultures and regions: some of these positive changes, aimed at improvement. A reasonable man will thus always choose his models from history. The known history of mankind is already so vast that it contains all the positive exemplars required. The past will always provide the best guidelines when fighting for the future. But if the future is fashioned after a madman`s belief in progress and development, delusions and science fictions, the game is most certainly over.”. Dette er et tradisjonelt budskap. Fortiden forutsetter nuet og fremtiden. Det er opp til oss å velge hva vi vil videreføre og –foredle. Det finnes vitale og fatale valg.
For Pentti Linkola står livet som helhet høyest. Ser en bort ifra alle ”digresjoner” og relevante diskusjoner i boken, står dette som det uforanderlige og basale, - kanskje selve meningen ved vår eksistens. Det handler såvisst ikke om alles velbefinnende på bekostning av jord, luft og biosfære. Ord som menneskelig ”velvære” og ”velferd” vil Linkola nødig legge i sin munn, ihvertfall ikke i en moderne, demokratisk kontekst. Om djupøkologien og dens betydning som en motvekt mot de allmenne tendenser til rendyrket nihilisme, skriver Linkola bl.a.: ”The relative importance of the most significant matters is quite self-evident. There is nothing above the requirement of the continuity of life: all other interests fall below it. As the deep ecologist emphasises those factors beneficial to the preservation and continuation of life, his arguments will always be above all others. […] The guardian of life, the deep ecologist, will not accept progress as the end of evolution and will reject the dominating position man has assumed. The deep ecologist notes that the human species also has a preserving side to it: qualities of humility and abstinence. These qualities manifest themselves in some populations through customs, ways of life, ideas and worldviews. The protector of life will try to strengthen them so that the progress leading to utter devastation might stop, or at least slow down. The best example for the inclusion of sustaining elements within the human species is the deep ecologist himself.”. Dette utdraget viser hans ståsted og hans grunnleggende tro på mennesket som et i utgangspunktet godt og livsdyrkende vesen: Den jevne homo destructivus' rake motsetning kjennes ved djupøkologen selv, - livsbeskytteren som evner å se den selvutslettende realitet i hvitøyet.
Lesere med en negativ forutforståelse av Linkola vil nok lett la seg provosere av hans tidvis bastante og pessimistiske formuleringer, - og ikke minst av hans ”usmakelige” løsninger på Vestens og verdens overbefolknings- og følgelig miljøproblemer, - men dette er vel strengt tatt også et av hovedformålene ved hans virksomhet som skribent og karikør. Men Can Life Prevail? er slett ikke bare en dyster ”gravsong”, men også et humoristisk harselas med det bestående. Linkola har glimt i øyet samtidig som han bretter ut sivilisasjonens urovekkende patologi. Den kritiske analysen fullendes med den avsluttende ”tittelartikkelen” Can Life Survive? A Model for a Controlled Future fra 1999 som i prinsippet er hans forslag til et radikalt samfunnsprogram for fremtiden der han ledd for ledd går igjennom en demografisk plan, anliggender knyttet til energi, lagring av karbondioksid, landbruk, trafikk, utenlandsrelasjoner, industri og varer, husbygging, utdanning, lov og orden, næringsøkonomi, penger, informasjonsteknologi og sist, men ikke minst makt. Selv mener han modellen ikke er særlig ambisiøs og slett ikke ”storkrevende”, men likvel helt avgjørende for menneskets fremtidige eksistens og likeledes for de øvrige livsformer på denne jord: ”Whatever the case, what is required is a radical turn, under the guidance of reason, away from the stray path of Western culture.”. Man behøver ikke å samstemme i alle aspekter ved Linkolas programerklæring, men hans modell vil virke forløsende på alle forstandige mennesker.
Satsningen på åpenhjertet å forkynne Linkolas budskap til Vesten utenfor Finland har født en tilhengerside på nettet: http://www.penttilinkola.com/. Besøk gjerne Linkolas hjertebarn Stiftelsen för naturarvet på: http://www.luonnonperintosaatio.fi/sve.
Undervegs i skrivingen av denne omtalen fløy en ung havørn forbi like utenfor mitt loftsvindu mens jeg tastet iveg om den kontroversielle finnen. Med ett var det noe i meg som sa at livet faktisk kan overleve. Den nordiske havørnhistorien er et kroneksempel. Er forandringens tid kommet? Mens man grunner over dette spørsmål vil jeg virkelig anbefale også andre å gå til anskaffelse av Can Life Prevail?, - en bok som gir et vesensforskjellig bilde av Pentti Linkola og hans drømmer for en bedre verden enn den vi ellers får dosert gjennom «den liturgi som til enhver tid surrer omkring oss: Liturgien som resiteres av den økonomiske vekstens, konkurransens, effektivitetens og ‘kompetansens’ profeter.».
| 
|