Naturens storstue : den uberørte barskogen / Dag Røttereng. – Oslo : Orion Forlag, 1996 – 168 s. : ill. ISBN 82-458-0090-2 (ib.)

Naturens storstue er en av de mange ofte litt anonyme naturskildrende bøker som fortjener en renessanse. Den opprinnelige skogsnatur i Norden er stadig sterkt truet sammenlignet med hvordan tilstandene
skal være. Dette gjør ganske enkelt Røtterengs bidrag høyst dagsaktuelt, slik det var i utgivelsesåret og lenge før den tid.

Forfatterens medlemskap i Norske Naturfotografer (NN) røper allerede at det handler om erkjent kvalitet. Likevel uttrykker Røttereng i forordet en stor høyaktelse til det landskap han henter sin inspirasjon og sine motiver fra: ”Intet kamera kan skildre den opprinnelige, nordiske barskogens monumentale kraftfullhet, mangfoldighet og naturprakt i ett enkelt bilde, og samtidig yte skogen den fulle rettferdighet. Alle bilder blir derfor små usannheter – fragmenter av en helhet.”

Et annet element som avslører Røtterengs prisverdige engasjement som talerør for den uberørte barskogen er at fotografen selv fører pennen, - og det med eleganse. Sjelden finner man bøker i denne underprioriterte kategorien som er skrevet med en såpass fremtredende personlig innlevelse. Samtidig betrakter jeg Naturens storstue som en kandidat som lett burde utkonkurrere en del overfladiske naturfaglige bøker som serveres barn og unge i grunnskole osv. Med utvilsom forståelse, beundring og ikke minst bekymring fører den kamera-væpnede og erfarne skoggangsmanden leseren inn i den ekte skogsnaturens artsrikdom, mysterier og sykluser.

Boken er inndelt i fem hovedkapitler som også fungerer som temabolker. Til hvert kapittel hører utrolig godt skrevne og stemningsfulle turbeskrivelser fra ulike miljøer. Forfatteren benytter gjerne teknikken å ikke lokalisere områdene på en brå måte, men baker stedsnavn inn i handlingens gang og blottlegger etterhvert hans eventyrland. Likevel er det ikke alltid like enkelt å komme til bunns i dette, - man blir sittende litt avindsyk tilbake. Selv har jeg et spesielt forhold til den innledende tursoga, Under åpen himmel. Takket være Røtterengs vårlengt og hans viktige formidlingsinnsats ble jeg gjennom denne bålhistorien kjent med Jervfjellet, - et gammelskogsområde i Trøndelag. Dette villmarkseldoradoet har i ettertid blitt godt besøkt av KultOrg i ulike sammenhenger og er nå i ferd med å ”bli slått” til naturreservat. Forfatteren søker sine røtter i fortellingen Fra spire til tørrgadd; en veldig henførende, delvis fantasifull, beretning om slektens og skogens sammenflettede univers i et trøndersk dalføre, spunnet omkring kjempefurua Storen.

Røttereng har en sterk følelse for helheten i skoglandet og kapitlet Skogens oaser er tilegnet myrene, trolske lomtjern og de livsviktige våtmarkene. Røttereng legger aldri skjul på sine velmente intensjoner, og for å gjøre det hele ganske soleklart, avslutter han like godt boken med det informative avsnittet Verneplan for barskog, - en velrettet kritisk kommentar til situasjonen for Nordens stadig sjeldnere gammelskoger og en oppfordring til skogbruksnæring, politikere og fagfolk om å se alvoret i øynene.
Jeg er fristet til å kaste om meg av gode utdrag fra boken, men må vel begrense meg til en og annen schlager, - dette med frykt for i villfarelse å gjengi all tekst i boken. Røttereng forsøker heller ikke å pynte på sannheten, og det bor en liten forherliger i mannen: ”Mens skogene lenger sør i Europa for det meste er erstattet med trefattige kulturlandskap, kan vi i Norge ennå skue ut over taggete koller og bølgende skogsåser. Vi kan fremdeles la blikket gli over dypgrønne lier med gran og furu, ispedd lysere flekker med vårsprungne løvtrær.”

”En vandring i den fjellnære barskogen er som å vandre i fortida. Man fornemmer en kontakt med det opprinnelige, som et pust fra en annen tid. Krokete og underlige trær pirrer fantasien, og virkeliggjør eventyrbilder i ens indre. Skjeggete og forvridde greiner, bustete granlegger og hule tørrfuruer hvisker historier som er verdt å lese, historier som forteller mye om både landet og folket som bor der. Fjellskogen er som et museum – et levende museum.”

”Den ville, urørte skogsnaturen har gjennom alle tider appellert sterkt til kunstnersinnet, ikke bare for bildende kunstnere, men også litterære skildrere som forfatteren Mikkjel Fønhus. Gjennom disse vil minnet om den urørte skogen leve videre for ettertiden, men hadde det ikke vært fint om vi kunne bevare de siste restene av denne naturen også? Det fortjener våre etterkommere.”

Alt i alt er Naturens storstue et praktverk med massevis av fenomenale fotografier fra et levende öðli ledsaget av like levende ord fra en bevisst herremann. Og selv om Røttereng hovedsakelig har tatt utgangspunkt i Trøndelag er verket meget lesbart og aktuelt for alle interesserte uavhengig hvor i Skandinavia man holder hus. Dette er en brennhet anbefalning som garantert vil antenne en ild hos hver og en som lufter permene. På nettadressen Naturfotograf.no finner dere mange gallerier med fremragende fotografier av Dag Røttereng, også noen av dem som er benyttet i boken.