Ikke rart jeg ikke fant den med det første da den var plassert under kategorien ”Kirkelig kulturverksted”. Uansett så er det mye bra musikk samlet på denne, men det er spor nr 5 som er en av grunnene til at jeg skriver denne artikkelen. Sangen heter Tirili Tovan og det var ikke melodien, men selve teksten som gjorde meg interessert. Jeg visste ikke noe særlig om dette sagnet da, men ønsket gjerne å vite litt mer om det. Jeg satte meg ned foran datamaskinen og begynte letingen. Og etter hvert dukket det opp flere varianter av sagnet. Versjonen som jeg bruker i denne artikkelen er samlet av Andreas Faye, en norsk prest og kjent folkeminnesamler. Hans Norske Sagn fra 1833 var den første folkloristiske bok som utkom i Norge, Tirrelil Tove er fra Norske Folke-Sagn utgitt i 1844:

Tirrelil Tove
”Mellem Sognedalen og Aadalen paa Ringerike ligger et høit Fjeld, som har Navnet Tyvenborg, fordi Tyve og Røvere, for nogle 100 Aar siden, havde deres Tilhold der, da kun en eneste brat Sti gaaer op til det og det derfor ikke er let tilgjengeligt. Denne Borg gjorde de endnu sikkrere ved en Muur, og Vand fandtes ogsaa deroppe, saa de nok kunde holde sig, om de bleve angrebne. Til Underhold stjal de Fee, der græssede paa de omliggende Aaser. Engang førte de tilligemed en heel Deel Kreaturer ogsaa Gjæterpigen selv bort, og bragte Alt op paa Tyvenborg. Pigen var fra Gaarden Oppen, men fik ikke Lov til at forlade Røverkulen igjen. Hun tænkte og tænkte nu med Angest paa hvorledes hun skulde slippe bort og saa digtede hun denne Vise:

Tirrelil Tove Tolv Mand i Skove,
Vesle Baana dænge de,
Buhund hænge de,
Bjælle Kua binde dem,
Store Stuten stinje dem,
Mei vil dem voldtae.
Langt op under Fjeldet i Skove.

Denne prøvede hun paa at støde ud i sin Luur, om Nogen, kanskee kunde høre hende, men det var for langt fra Folk og desuden var det ikke saa let at forstaae Meningen af Visen. Da hun ingen Hjelp kunde faae paa denne Maade, og en af Tyvene imidlertid vilde gifte sig med hende, fandt hun paa et nyt Raad. Hun holdt gode Miner og lod som hun fandt Behag i denne Levemaade. Men Dagen før Brylluppet sagde hun, at hun vilde gaae ned til Oppen og stjele Brudesølvet som var der, og anden Stads. Det tillode Tyvene, naar hun bare ikke talede til noget Menneske, og det maatte Pigen sværge paa. Da hun om Natten kom til Oppen, tog hun intet andet med sig end et Stykke Lærred, noget rødt Tøi og en Sax; heller ikke talte hun til noget Menneske, men da Husbonden vaagnede, fortalte hun Skorsteensstøtten hvorledes Alt var gaaet til og sagde, at hun, eftersom hun gik op efter Veien igjen, vilde klippe op smaa Stykker af Lærredet og det røde Tøi, saa hvem som vilde kunde finde frem gjennem den tykke Skov op til Bjerget og naar de saa havde drukket sig fulde i Brylluppet og vare faldne i Søvn, vilde hun til Tegn hænge ud et hvidt Forklæde. Alt dette laa Manden og hørte paa, men hun sagde ikke et Ord til ham, men Alt til Skorsteensstøtten. Derpaa gik hun igjen og Husbonden og nogle af Naboerne snege sig uformærket efter hende bort under Fjeldet. Da saa Pigen flaggede med Forklædet, stormede Bønderne op efter Stien. Tyvene vaagnede ved Støien og da de saae, at de ikke kunde slippe bort, styrtede de sig ned over Fjeldstupet; den ene af dem, som forstod, at Pigen var Skyld i Overfaldet, greb hende i det hvide Forklæde og vilde drage hende med, men i det samme skar Husbonden Forklædsbaandene over med sin Tollekniv og nappede hende tilbage, saa Røverne blot fik Klædet med sig.”

Dette er vandresagnet om seterjenta som får besøk av en røverbande. Det er ikke det eneste av sitt slag, for sagnet finnes i mange varianter over hele landet. Og det er heller ikke et særegent norsk sagn, da lignende fortellinger dukker opp flere steder i Europa. I de sveitsiske alper og deler av Sørøst-Europa er offeret en ung mann i stedet for seterjenta hos oss i Norden, men det kan være av den enkle årsak at det var flest mannlige gjetere i disse traktene. De aller fleste versjoner av dette sagn forteller at hendelsen skjedde for ”mange, mange år siden”. De bruker sverd, buer eller langspyd, og røverne kan være svært voldelige. Deres tilholdssted varierer mellom skogen og fjellet eller mer konkrete borger, huler og hellere. Det er utrolig hvor mange stedsnavn i dag som kan ”bevitne” at disse hendelser har funnet sted, eksempler er: Tjuvholet, Røvarhaugen, Tjovehelleren, Tjovestenen, Tjoveheien, Tølvmannsdulpen, Tyvenborg osv. På Kristiansten festning i Trondheim er det en haug som heter Tordenskioldhaugen, men den har også vært kalt Tjyvhaugen.

Det finnes mange kreative og lokale varianter av sagnet, og enkelte steder har man til og med kunnet fortelle en ”alternativ” avslutning. Men det som er selve kjernen i dette sagnet er verset som blir spilt på lur eller horn av seterjenta: ”Tirrelil Tove, Tolv Mand i Skove…” Ut fra dette verset kan man enkelt lese hva sagnet handler om. Og det er nesten ingen forskjell på verset, selv om fortellingene rundt kan være svært så forskjellig og utbroderte.

I Sverige og Finland er det ofte at seterjenta får barn med røverne. Hun får like mange barn som det er antall røvere, og er fanget hos dem i like mange år. Alle barna hun får med røverne drepes, og i enkelte sagn spiser røverne barnas hjerter slik at de kan oppnå udødelighet eller være i stand til å fly. I mange kulturer kan man oppnå spesielle krefter ved å spise hjerter fra dyr, og i Rolv Krakes saga treffer vi helten Bodvar og den unge gutten Hott som dreper et stort udyr. Hott drikker blodet og spiser dets hjerte, og på denne måten blir unggutten en del av berserkene til Kraka Rolv. Et annet eksempel på dette ritualet kjenner vi fra Sigurd Fåvnesbane. Da han ved et uhell stikker fingeren med dragens hjerteblod i munnen, kan han plutselig forstå fuglenes sang. Fuglene snakker seg imellom om at Regin planlegger å svike Sigurd ved å spise dragehjertet og drepe ham, men Sigurd spiser selv hjertet og dreper svikeren Regin.

Det å være fanget hos røverne i så mange år minner også svært mye om sagn der offeret blir ”bergtatt”. Da er det ikke røverne, men de underjordiske som fanger offeret. Og i motsetning til røversagnet som forteller at jenta kommer hjem etter noen år, blir hun i stedet gift med bergekongen og må bo hos ham resten av livet. Eksempler er sagnet om ungjenta Margit Hjukse, eller visa om Lita Kjersti.

I vår folketro har vi også hørt at man kan risikere å få et ubehagelig besøk ved juletider. Da kommer oskoreia, en hærskare av dødinger som stjeler maten og dyra og av og til også mennesker. Man kunne beskytte seg ved å tegne tjærekors på stabbur o.l. og alle julens forberedelser måtte være avsluttet i god tid. Et likhetstrekk med at røverne i sagnet bor i borger, har vi fra Hardanger en tradisjon der Lussiferden kommer i rasende fart ned fra fjellet. En annen og svært interessant skikk i forbindelse med dette var at det ble utstilt juleoffer på ”jolereid-hedla”, og ”Jolereidi laut då få sitt”, heter det. I Sverige kalles reia for Odens jakt, og liknende tradisjoner som kalles ”den ville jakt” finnes i andre deler av Europa (la maisnie hellequin, das wütende Heer). Det å gå julebukk er også en tradisjon man mener kan ha oppstått i følge av dette. Selv om det er mange tolkninger av navnet oskorei er det ingen tvil om hva dette dreier seg om, da de fleste som har studert fenomenet har kunnet knytte denne tradisjonen til de gamle germanske Männerbunde.

Mannsforbund (Männerbunde) var ”hemmelige” og religiøse fedrekulter. Denne brødrebanden som vi har nevnt i tidligere numre1, var en gruppe hellige krigere som ikke var en del av det vanlige samfunnet. De hadde sine egne ritualer, og i forskjellige initiasjonsriter ble de viet til guden Odin og var en levende manifestasjon av hans einherjere. De unge krigerne kunne utnytte de ville dyrenes krefter via hamskifte eller å gå i transe, og ble på denne måten til berserker og ulvhedner. Disse kjenner vi fra andre indoeuropeiske kulturer, og fra flere avbildninger og litterære kilder. I Norge og i andre land der landskapet tillater det, antar vi at de fleste brødrebandene hadde sine tilholdssteder i de mye omdiskuterte bygdeborgene2.

I Snorres Kongesagaer og i sagalitteraturen kan vi flere steder lese om berserkene, men da ofte sett på i et negativt perspektiv som ukontrollerbare og ville røvere. I år 1015 gjorde jarlen Eirik Håkonsson det slik at alle berserker ble fredløse i Norge, og på Island innførte man ”grågås”-lovene slik at de ble fredløse der også.

I løpet av vikingtiden var det vanlig at konger og høvdinger hadde livvakter kalt hirdmenn, de var som regel tolv stykker, og ofte finner man berserkene i deres rekker. Det er også typisk at det er tolv menn i et følge i sagalitteraturen, og antallet har kanskje en rituell eller religiøs betydning, da tallet dukker opp i en lang rekke sammenhenger. Den greske og den norrøne gudeverden hadde tolv guder. I Frankerriket var det tolv hellige riddere (palladinere) hos Karl den store, og hos kong Arthur var det tolv riddere av det runde bord. Romerne hadde de tolv Mars-prestene (salierne), og de hadde tolv hellige lanser som ble benyttet under deres rituelle dans3.

I den periode sagnet om Tirrelil Tove dukker opp var nok de gamle brødrebandene borte for mange år siden. Men materialet som er benyttet og de mange stedsnavn på huler, berg og fjell, antyder at disse ”røverhistoriene” har sitt opphav fra svært gamle historier om oskoreia, og de hemmelige germanske krigerforbund. Disse fortellingene må undersøkes nærmere, og de bør sammenlignes med tilsvarende fortellinger i andre deler av Europa. Et kulturminne som har kunnet bevise sin gamle kontinuitet er et sagn fra Strinda i Trondheim. Der var det blitt fortalt i generasjoner, at under en stor stein skulle det ligge en ridder i full rustning med hesten sin. Og ved utgravning fant de både mann, hest og våpen. Arkeologene kunne fortelle at graven var fra jernalderen, det fantes ingen gravhauger i nærheten4.

Hvis du som leser dette er interessert i å lære mer om vår kultur, håper jeg at du selv tar steget og oppsøker steder som har tilknytning til slike sagn. Stedsnavn som har noe med tyv eller røver i seg finnes over hele Skandinavia, og selv om sagnet til stedet ikke eksisterer lengre er det av like stor interesse for oss. Bygdeborgene har ofte navn som er sammensatt med stein, borg eller slott, men ikke nødvendigvis. Flere borger har den karakteristiske formen av en sukkertopp, og er derfor ofte benyttet som måleinstrument av folk i bygdene for å vite når de skulle innta sine daglige måltider5. Ta kontakt med historielag, arkeologer og KultOrg hvis du skulle oppdage nye ting som kan være av interesse. De må for all del ikke bli borte, om det skulle være menneskers glemsel eller kulturminner som blir utslettet av boligutbygging, hogstmaskiner og det som verre er. Takket være idealister som Moltke Moe, Andreas Faye og flere har vi fremdeles mange av våre sagn tilgjengelige, som ellers hadde vært borte for godt. Husk at det ikke bare er sagn om røvere som kan være viktige. Bak alle typer sagn kan det skjule seg viktige opplysninger som kan gi oss en større forståelse av den skandinaviske kulturen, og det er vår oppgave å finne dem, før det er for sent.

Litteratur
Ariadne. (u.d.). Oversikt over vandresagntypene. Henta mars 2008 frå Kunnskapsbase for kulturfagene ved universitetet i Oslo: http://www.intermedia.uio.no/ariadne/Kulturhistorie/kulturhistorisk-informasjonsbank/sagn/vandresagnkatalogen
Birkeli, Emil. (1943). Fedrekult. Oslo: Dreyers forlag.
Bæksted, Anders. (2002). Nordiske guder og helter. Oslo: Aschehoug
Faye, Andreas. (1948). Norske Folke-Sagn. Oslo: Norsk folkeminnelags forlag.
Lindow, J. (1998). Kidnapping, Infanticide, Cannibalism: A Legend from Swedish Finland. Western Folklore, s. 103-117.
Schetelig, H. (1912). Folketro om gravhauger : Smaastykker Nr. 3. Maal og Minne, s. 68.

Noter
1. KultOrg nr. 1/02 s.1 og s. 19-20, nr. 2/03 s. 24-25 og nr. 3/07 s. 11-17.
2. I sagnet som heter Røvarar på Dugurdsmålnatten fra Sigdal i Buskerud, fortelles det at røverne holdt til i ei ”skorte” ved toppen. Det var røverne som hadde bygd steingarden som fremdeles er å finne der, dette er rester av et forsvarsverk til den gamle bygdeborgen der oppe.
3. Flere andre steder hadde slike hellige krigere sine rituelle danser og i Sogn kunne man for eksempel bevitne dansen til det underlige Kringlafylgjet under dens ferd.
4. Schetelig, 1912.
5. Eksempler: Duggurdmålshaugen, Tikneppen, Middagsåsen, Nonshaugen osv.