Norrøn religion : Myter, riter, samfunn / Gro Steinsland. – Oslo : Pax Forlag, 2005. – 489 s. : ill. ISBN 82-530-2607-2 (ib.)

Et tilsvarende nordisk standardverk foreligger i svensk språkdrakt; Fornskandinavisk religion (2002) skrevet av professor Britt-Mari Näsström. I 2007 gikk Steinsland Näsström grundig i næringen ved å la den herunder omtalte ”slageren” fra 2005 utgis som Fornnordisk religion i grannelandet. På Norrøn religions bokomslag påpekes det at det er over tretti år siden forrige gang et nyskrevet verk om dette emnet forelå på norsk. Oversiktsverket det siktes til er utvilsomt Anne Holtsmarks Norrøn mytologi: Tru og mytar i vikingtida (1970).

Rent formmessig svever Norrøn religion mellom en noe ”populærvitenskapelig” formidlingsstil og en religionsvitenskapelig avhandling med lettere språkføring. Minst mulig ”lek” med akademiske formuleringer og fagterminologi, samt hyppig gjendiktning av originalkilder fra norrøn tid vitner om at stoffet er rettet mot ”alle interesserte”. Steinsland har skapt et oversiktlig oppslagsverk splittet i fire bolker med et mylder av underkapitler; Fagfeltet norrøn religion, Mytologi, Hellige handlinger, riter og kult og Religion og samfunn. Forfatteren bemerker at dette selvsagt er en kunstig kategorisering.

Om Steinsland selv har hatt hovedansvaret for illustreringen av boken vites ikke, men vedkommende har vært raus med hensyn til utsmykkingen av kapittel-innledningene. Stemningsfull og vakker naturromantikk er gjennomgangstemaet. Malerne er sentrale skikkelser i den bildende kunsten som N. Astrup, L. Hertervig, J.C. Dahl, O. Wold-Torne, G. Munthe, T. Fearnley, K. Kielland, H. Egedius, H. Sohlberg, Th. Kittelsen og E. Petersen, - ja, rene spaserturen i Nasjonalgalleriet. De øvrige illustrasjonsvalg bærer et umiskjennelig preg av den tilsynelatende uunngåelige resirkuleringen fra de mange litterære slektninger i inn- og utland; arkeologiske praktfunn, runesteiner, stavkirker, skurd og ikke minst P. N. Arbos svermeriske penselstrøk. Et og annet skjema og andre analytiske fremstillinger bryter tidvis med dette gamle mønsteret fra tilsvarende utgivelser i inn- og utland.

Alt dette er vel og bra. Intensjonen er å levere et fargerikt praktverk til allsidig bruk, undertegnet en ressurs innenfor området vikingtidens religiøsitet og samfunnsforhold. Norrøn religion er i et noe ukritisk perspektiv en meget anvendelig publikasjon som bygger på bakgrunnsstoff med føttene plantet innenfor de relaterte fagtradisjoner, såsom filologi, religionshistorie, arkeologi og generelle kulturstudier. Fremstillingen er likevel til tider enerverende platt og snever, til tider overdrevent forenklet. Alternativet er da forfatterens etter hvert kapittel avrundende opplisting av fordypningslitteratur. Sånn sett er det tale om en form for lettlest innføring i et svært så rikholdig emneområde. Steinsland gjør klokt i å begynne bokverket med en omtrent standardisert, komprimert faghistorikk som inkluderer definisjoner og betraktninger over den interdisiplinære Stand der Forschung.

Det innledende kapitlet er etter min mening kanskje det viktigste, i og med at det gir et konsist innblikk i forskningens kilder og samtidig henviser til ”virkningshistorie og forskningshistorie”. Hensikten er for en gangs skyld ikke å svartmale eldre arbeider, men å plassere dem i en større sammenheng. I del I finner vi derfor de aller fleste milepæler, avhandlinger og håndbøker beskrevet i korthet, hvilket i prinsippet skulle tyde på at professoren kjenner sin ”hjemmelekse”. Alt fra Nik. Fred. Sev. Grundtvigs Nordens Mythologi (1808) til G. Dumézils indoeuropeiske strukturelle teori og R. Simeks Religion und Mythologie der Germanen (2003). Steinsland bemerker at all forskning hører med til fortellingen og at alle har bidratt til en bedre forståelse av de fragmenter som er oss levnet. Hun omtaler også dagens tverrfaglighet innenfor emnet norrøn religion og dette fruktbare samkvemmet mellom religionsvitenskapen og de såkalte hjelpevitenskaper.

En omtale av denne art gir hverken rom for eller har til sikte å være en drøy avhandling om avhandlingen, - det finnes nok av denslags. Jeg velger her å konsentrere meg om noen få aspekter, bl.a. Steinslands formulering m.h.t. relasjonene mellom norrøn og samisk religion: ”De aller siste årene har det skjedd en dreining i synet på utviklingen av nordisk hedendom. Det hegemoniet som den indoeuropeiske komparative tolkningsmodellen lenge har hatt, er i ferd med å miste autoriteten. I stedet er det en økende interesse for mulige sammenhenger mellom norrøn og samisk religion.” (s. 24). Med dette markerer forfatteren avstand til et slags paradigme innenfor religionshistorien. Slik Steinsland fremlegger det, er likevel ikke denne ”dreining” av en særlig overbevisende karakter. Jeg tør påstå det er en penere og utpreget forskningspolitisk korrekt innpakning av eldre tankegods, - en konkretisert og mer inkluderende ”fornyelse” som tar seg godt ut i et slikt sammenfattende bokverk. Etter mitt syn er dette fornuftig og til dels nødvendig, selv om omdefineringen av begrepet ”kulturlån” til ”kontaktflater mellom samisk og nordisk” for meg er to, til forveksling like, sider av nøyaktig samme sak: ”Man er også blitt mer åpen for at samisk religion kan være en uavhengig utvikling fra den bredere subarktiske kultursfæren. De to kulturene norrøn og samisk kan betraktes som uavhengige størrelser som gjennom mange hundre år eksisterte side om side i forholdsvis fredelig kulturkontakt. Det innebærer at man må være åpen for gjensidig påvirkning mellom samisk og norrøn religion uten at det er nødvendig å forklare et fenomen i den ene kulturen som et lån fra den andre. Det kan være mer hensiktsmessig å snakke om kontaktflater og møtepunkter mellom to kulturer.” (s. 24). Steinsland argumenterer også for et meget gammelt fennoskandisk fellesskap ved at det subarktiske kulturbeltet for tiden betraktes som en ”kultursfære der samisk, finsk-ugrisk og nordisk religion ses som separate utviklinger fra en felles kjerne.” (s. 24). Det kan så være at dette er en interessant innfallsvinkel på det teoretiske plan, men et såpass betydelig hopp ifra ”hegemoniet” til et ganske annerledes konsept krever tungtveiende argumentasjon. Jeg velger å ikke utbrodere det så meget her, men Steinslands tendens til delvis å fornekte åpenbare elementer ved en indoeuropeisk ”tilstedeværelse” i Norden har etterhvert blitt symptomatisk i somme fagmiljøer, hvilket tidvis har resultert i kort sagt betenkelige forskningsbidrag.

Kapittel 6 og 7 var jeg særlig spent på, da de begge omhandler Vikingtidens verdensbilde med de respektive undertitler Kosmologi og Skapelses- og undergangsmyter. ”Selv etter lang tids diskusjon om den norrøne kosmologien må forskerne medgi at mangfoldet i mytologien sprenger alle våre forsøk på å systematisere og ordne delene til et hele. Vi leter fremdeles etter en fullgod kosmologisk modell over vikingtidens mentale verdensbilde, men noen holdepunkter har vi.” (s. 98). Med utgangspunkt i disse holdepunkter argumenterer Steinsland for ”et tredelt, sirkelformet verdensbilde” som svært enkelt kan illustreres ved tre konsentriske sirkler lagt utenpå hverandre, der Ásgarðr utgjør den innerste, Miðgarðr den midterste og ventelig Útgarðr den ytterste ring. Filologen Finnur Magnússons nokså velkjente modell av kosmologien, hentet ifra hans flerbindsverk Eddalæren og dens Oprindelse (1824-26), er også tatt med og ledsages av noen kommenterende linjer. Samtidig ofrer Steinsland to helsider på en grundig omtale av sosialantropologen Kirsten Hastrups strukturalistiske tolkning av norrøn kosmologi, basert på en modell langs de to aksene horisontal og vertikal. Etter dette innledes en diskusjon omkring tidens sykliske eller lineære beskaffenhet i norrøn tid. Kan en lineær tidsoppfatning søkes i Voluspås sjette vers? Temaet er svært interessant, men ofres dessverre ikke så altfor mange ord. Steinsland bemerker at somme forfekter det lineære konseptets røtter i en ”urgammel mytologisk tradisjon” (s. 106), men referansene uteblir. Det er likevel aktuelt å spekulere i om det sykliske og det lineære egentlig behøver å representere så knivskarpe dikotomier i et tankesett fullstendig ulikt det ”moderne vestlige”. Kapittel 7 avrundes med noe tankespinn vedrørende Mikrokosmos – makrokosmos: tuntreet – Yggdrasil, - et tradisjonelt tema innenfor nordisk religionshistorie. ”Ingen opplevde en så truende eksistensiell angst som den fredløse […]. Kulturlandskapet var det trygge, naturen var farlig og fremmed. Det romantiske synet på det uberørte naturlandskapet som preger oss, er et moderne fenomen.” (s. 108). Jeg stiller meg både litt enig og prinsipielt kritisk til denne påstanden; ”kulturlandskap” er et mildt sagt flytende begrep og personlig vil jeg anta at yngre jernalders skandinaver hadde en radikalt annerledes forestilling m.h.t. dagens mer eller mindre klare skille mellom ”natur” og ”kultur”, som kort forklart er et rasjonalistisk produkt fra opplysningstiden. Beskrivelsen av den fredløses tilværelse på ”naturens vilkår” er vel heller en beskrivelse av professor Steinslands frykt for det ville. Så var det dette med ”det romantiske synet”; jeg viser til det illustrerende ”villmarkskartet” i Sigmund Hågvar og Bredo Berntsens viktige bøker Norsk naturarv (2001) og Norsk natur – farvel? (2008). Omkring år 1900 var ca. 50 % av Norge fremdeles preget av det vi i dag karakteriserer som ”villmark” eller ”uberørt landskap”. Vikingtidens mennesker, inkludert de fredløse, hadde ingen behov for å ”romantisere” den barske naturen slik vi gjerne har en hang til gjøre, men dette bør likevel ikke reduseres til at folk dengang ikke opplevde mystikk, kall det ”romantikk”, ved synet av et veldig skogshav, Vettisfossen, evige heder eller forrevne tinder i synsranden. Forskeren bør heller kaste av seg sine moderne nykker for å i det hele tatt forsøke å forstå ”tradisjonelle” fenomener. Satt litt på spissen vil valget av naturromantiske motiver som bokpryd fremtre nokså selvmotsigende i denne sammenhengen.

Vedrørende Yggdrasill skriver Steinsland bl.a.: ”Verdenstreet Yggdrasil gir uttrykk for at nordboene oppfattet verden som et gigantisk økosystem. Treet suger vann fra nornebrønnen. Fuktigheten brer seg til det ytterste grenverket på treet, derfra drypper duggen ned på jorden. Alle elvene i verden springer ut fra treet og kilden midt i verden. Verdenstreet er et storslått bilde på den kosmiske sammenhengen og lovmessigheten som gudene en gang opprettet.” (s. 102). I den forbindelse henvises det til Mircea Eliade og boken Det hellige og det profane fra 1969, og hans omtale av verdensaksen - axis mundi.

I kapittel 10 blir Odin – den mektige åsen lagt under lupen. Jeg vil befatte meg med essensen i underemnene Dødsgud og visdomsgud og Er Odin sjaman? Nå er det allerede opplagt hva det hele dreier seg om; ”Odins selvoffer i verdenstreet er forbundet med smerte og pinsler, med skrik og forsakelse. Skalden forteller det […] i noen berømte strofer i Håvamål.” (s. 182). Steinsland forklarer at hun med dette beveger seg inn på ”det området som dreier seg om religiøs mystikk.” (s.185). I korthet blir det redegjort for Odins relasjoner til galder og seid, og dette kulminerer i det hovedsakelig arkeologiske fokuset på de magiske og ”sjamanistiske” sider ved Odin. Professoren får dermed et snev av kvasshet: ”En overfokusering av ett av mange trekk ved en så sammensatt gudeskikkelse som Odin kan imidlertid komme til å skape et villedende bilde. Det er et stort spørsmål om det er hensiktsmessig å bruke termen sjamanisme i forbindelse med norrøne myter og kult. Sjamanisme var opprinnelig en faglig betegnelse på et fenomen som hører til i nordasiatiske eller arktiske kulturer. Begrepet er senere brukt på så ulike måter i forskningen at det har mistet mening. Hvis ekstatisk sjelereise er et tilstrekkelig kriterium for å definere et fenomen som sjamanisme, kan vi kalle Odin for sjaman.” (s.187). Det er fra mitt hold lite å utsette på denne kritiske, konkrete formuleringen. Jeg ønsker likevel å trekke inn et element som Steinsland selv ikke har lykkes å inkorporere. Det er umulig å vite om det beror på motforestillinger, ignoranse eller på ren kunnskapsmangel, men symptomatisk nok uteblir henvisningene til filologen Ottar Grønviks svært aktuelle avhandling Håvamål: Studier over verkets formelle oppbygning og dets religiøse innhold (1999). Til tross for et par interessante, og nødvendige, oppføringer i listen over fordypningslitteratur til kapitlet, er fraværet av Grønviks, slik jeg ser det, tungtveiende argumenter en vesentlig svakhet for fremstillingens del.

Tar man fatt på Norrøn religion med verdifull erfaring eller ”bagasje” opparbeidet gjennom lesning og øvrige undersøkelser, vil dette bidra til kritisk lesning. Sannsynligheten for å avdekke hull i forskerens kompetanse og produkt blir da betydelig større. Norrøn religion har utvilsomt verdi som et lett tilgjengelig, kompakt, begripelig og oversiktelig ettbindsverk. For den allment interesserte er dette nettopp hva man søker, for studenten representerer boken en håndgripelig og overkommelig kilde til disipliner som befatter seg med nordisk hedendom. En skal likevel ta seg i akt; boken er basert på et materiale som er tolket av ”subjekter” innenfor ulike fagdisipliner. Et verk av denne karakter kan innlemme utvalgte bidrag i ”det gode selskab” og i en enkel håndvending utelate mange andre. Med dette mener jeg ikke å fremlegge et krav om at absolutt alt skal ”dekkes”, - dette er tilnærmet umulig, - ihvertfall hvis intensjonen er å publisere et lesbart bokverk. Uansett er denne boken et bidrag enhver med interesser innenfor feltet fornnordisk religion før eller senere må ta stilling til.