I denne tvekampen har selv den minste detalj ved Externstein blitt uttømmelig diskutert, men uten egentlig å komme til noen vesentlig konklusjon. Vi skal ikke gå så mye inn i denne tvekampen, men lettsindig trosse alle moteriktige innvendinger mot at dette er en gammel kultplass, og bare ta med oss et par enkle, overbevisende opplysninger som taler for at dette er en gammel kultplass. I det eldste salgsdokumentet fra 1093 blir området Externstein befinner seg i betegnet med det latinske ordet nemus, hvilket betyr et inngjerdet område eller hva vi vil kalle en lund, en betegnelse man aldri ville ha gitt et sted som ikke ble sett på som et hedensk hellig sted1. Også kirkens intense interesse for å kjøpe stedet i tiårene frem til 1093 og eierens motvillighet til å selge stedet, viser vel at dette var en gammel kultplass kirken gjerne ville overta og ”uskadeliggjøre”. Disse opplysningene sett sammen med stedets ukirkelige konstruksjon er for oss overbevisende nok.

Externstein er blitt bearbeidet gjentatte ganger opp igjennom historien. Det har tidvis vært en hedensk kultplass, et kristent kapell og en borg med forsvarsmurer. Vi har altså på ingen måte å gjøre med en ”uberørt” overlevert kultplass, slik at de mange ”spor” som finnes på anlegget må dateres til ulike perioder. Mystikken rundt Externstein har fått mye næring fra en lang rekke teorier og motteorier om at det var her den berømte Irminsul stod, som Karl den Store fikk hogget ned i 772, men det er ikke noe vi vet med sikkerhet. En av de viktigste oppdagelser om Externstein gjorde Wilhelm Teudt2 i første halvdel av 1900-tallet, da han påviste bl.a. at Externstein må ha vært et astronomisk observasjonssted, slik f.eks. Stonehenge var. Det astronomiske aspektet er utvilsomt viktig, men man må ikke glemme at det bare er deskriptiv informasjon som ikke forteller oss noe om hvorfor man observerte himmelen. Ingen vil makte å overbevise meg at grunnen til at man la så mye arbeid i å observere stjernehimmelen og solens og månens gang var bare for å kunne fastslå – for å sette det på spissen – hva klokka er. I dette som så mye annet av oldtidsstudier har vi ikke kommet så mye lengre enn å bare beskrive tingene, men det store spranget, det vesentlige, nemlig å kunne forklare hvorfor de ble bygget og hvordan de ble anvendt, er noe som fremdeles ligger utenfor vår begrensede horisont.

Agisterstein
Det er fremdeles usikkert hva navnet Externstein betyr, selv om også det har blitt utførlig diskutert. Flertallsbetegnelsen Externsteine som er så hyppig brukt i dag, er av nyere dato. Ingen eldre dokumenter opp til 1846 bruker den. Det har alltid vært brukt en entallsbetegnelse for hele anlegget. De ulike skrivemåtene har vært bl.a. Egsterstein (1846), Exsternstein (1659), Eggerenstein (1611), Eggesterensten (1414), Egesterenstein (1140) og Agisterstein (1093). Det mest interessante navnet er det eldste, nemlig Agisterstein. Hamkens antar på bakgrunn av studier gjort av Plaßmann at A ble forandret til E ved en lydforskyving rundt år 1100, slik at navnet før år 1100 må ha hatt A som første bokstav. Nå finnes det også her en diskusjon om denne første kilden. Noen mener dette dokumentet er en senere forfalskning, mens andre mener det er ekte eller at det i det minste er skrevet på bakgrunn av et opprinnelig dokument. Det gjelder særlig navnet. Det er underlig om en forfalskning fra f.eks. 1200-tallet – om den skulle være troverdig – skriver navnet på et helt annet vis enn hva som har vært vanlig siden 1100-tallet, så vi går ut i fra at Agisterstein er det eldste kjente navnet.

Plaßmann har gått dette eldste navnet Agisterstein nærmere i sømmene og har kommet med hva Hamkens ser på som den mest troverdige teorien om hva navnet Externstein opprinnelig betyr. Plaßmann ”tolker Agisterstein som sammensatt av suffixet –istra og grunnordet *agi- slange (som got. awistr sauestall til awi- sau)”3. Ut av det kan vi tolke at Agisterstein er en slanges bolig i en stein. Plaßmann kobler det videre til sagnkretsen om Dietrich von Bern, hvor slangeordet agi dukker opp igjen i navnet til slangedemonen Ecke eller Ekka4. Denne slangedemonen er en kjempe som i sagnet blir beseiret av Dietrich5. Kjempen bor i en borg som heter Drekanfils, som betyr dragestein. Drage er forresten et gresk-latinsk uttrykk som dukket opp først på 400-tallet og som delvis erstattet slangeordet agi6. ”Navnet Drekanfils, som vi finner i Didriksagaen, viser det andre laget av betegnelsen når man ikke lenger forstod betydningen av agister, men likevel ennå visste om den gamle dragemytens plasser”7. Drekanfils og Agisterstein har altså opprinnelig samme betydning som en drage- eller slangestein, og er sentrale ting i de gamle dragekampsagnene. Koblingen mellom slange og kultsteder finner vi forøvrig også f.eks. på Wurmberg (Wurm, norsk: orm, slange) ved Braunlage.

I tillegg til hva navnet avslører, så er det mytologiske nesten enda mer interessant. Plaßmann tolker Agisterstein som ”Steinen med dragehulen” også på bakgrunn av Didrikssagaen, Nibelungen og sagnkretsen om Dietrich von Bern. I de fleste dragekampsagnene, spesielt Wolfdietrichsagnet, beskrives en dragestein som en høy steinvegg med en hule i nedre del, med vinduer og et tårnkammer i øvre del. Dette samsvarer med Externstein, hvor stein nr. 1 har en slik innretning.

Det viktigste for oss her er den mytiske fortellingen om kampen mot og seieren over dragen eller slangen.8 Dragekamp- og dragehulemotivet indikerer at Externstein var en kultplass som bl.a. ble benyttet til innvielse. Det sentrale i alle dragekampsagn er den initiatoriske kampen mot det ”onde” i seg selv, og overvinnelsen av det. Nå skal man ikke med det onde straks koble det til det kirkelige syndbegrepet, som jo sier at mennesket er grunnleggende syndig eller ondt og ikke kan komme ut av sin syndighet, men heller å forstå det slik ordet er ment å bety i sin opprinnelige mening: å bomme på målet. Men hva er målet? Det er en foredling av mennesket gjennom at det guddommelige får overvekt i mennesket. Å drepe dragen vil si å overvinne de ting i seg selv som motarbeider en slik foredling, det som hindrer en i å treffe målet. Denne overvinnelsen skjer gradvis gjennom en innvielse. Et dragehulested vil således være et sted hvor man overvinner dragen – altså en mysterieskoles innvielsessted.

Beskrivelse av sarkofagsteinen
Externstein er en omfattende kultplass og med tanke på alle detaljene et slikt sted har, behøver man mer enn noen tidsskriftssider for ikke å gjøre det urett. Vi vil derfor se nærmere på en ”detalj”, Sarkofagsteinen (ty. der Sargstein), da den må ha spilt en vesentlig rolle i det man kan kalle mysterieskolen ved Externstein. Det er nok den delen av anlegget som i størst grad er knyttet til ”dragekamp”-sagnet og Externsteins initiatoriske karakter.

Sarkofagsteinen er en mindre frittliggende stein i anlegget, som ligger like utenfor vinduet til Grotten i stein nr. 1. Steinen er omtrent 5 meter høy, 3,50 meter bred og 4,25 meter lang9 og har sett ovenfra en lett firkantet form. På forsiden er det meislet ut en grav som er formet som en menneskekropp og over denne graven er det en buet nisje. På baksiden av steinen finner vi rester av to trapper opp mot toppen av steinen, hvor de nederste trinnene mangler. Til slutt finnes det to symboler risset inn på steinen, ett på oversiden på baksiden og ett i den buede nisjen over graven. Vi skal komme tilbake til det.

Sarkofagsteinen hører utvilsomt til de eldre delene av anlegget, og har ikke gått fri for flere bearbeidelser gjennom historien, slik for øvrig hele anlegget heller ikke har. Graven, nisjen og trappene bak er meislet med en spissmeisel, mens steinens nåværende rektangulære form er blitt hogget frem med en bred meisel. Den senere bearbeidingen ødela dermed de nederste trinnene på trappene bak. Samme mønster er å finne på hele anlegget, de tidligste tingene er gjort med spissmeisel mens de senere er med bred meisel. Det kan man bl.a. se på forvitringen som har kommet lengre på spissmeislede områder enn på de bredmeislede. De spissmeislede områdene er trolig fra førkristen tid, mens den bredmeislede bearbeidingen er fra kristen tid10 og har stort sett vært av ødeleggende karakter. Det var altså først i senere tid at steinen ble meislet til en rektangulær form, den tidligere opprinnelige formen må ha omfattet hele steinen, uten at vi kan si hvor stor den opprinnelig var. Hvorfor man i kristen tid har funnet det nødvendig å meisle bort store deler rundt steinen er et stort spørsmål. Herman Wirth mener at det må ha funnets ristninger rundt steinen som ble meislet bort, hvilket ikke er usannsynlig, men han går inn i fantasiske spekulasjoner om hva han mener stod der11. Uansett virker det som om deler av anlegget skulle uskadeliggjøres, men ikke hele. Graven og nisjen forble nemlig uberørt.

Trappene og symbolene
I tillegg til graven og nisjen over den, som vi vil komme tilbake til, finnes det enda tre mysterier på denne steinen. Det ene er trappene på baksiden, det andre er symbolet som er risset inn på oversiden av steinen og det tredje er et symbol som er risset inn i nisjen over selve graven. Vi skal ta dem for oss hver for seg.

Det går altså to trapper opp på baksiden av Sarkofagsteinen, hvor de nederste trinnene ble meislet bort i kristen tid. Den umiddelbare tanken som dukker opp er at trappene var til for at man skulle kunne gå opp på Sarkofagsteinen og eventuelt holde en tale til en forsamling. Men det er noen problemer ved dette. Sarkofagsteinen ligger skrått i terrenget, slik at det ikke er den mest naturlige taleplassen som tenkes kan. I tillegg er terrenget foran Sarkofagsteinen en skrå helling nedover, som gjør stedet nokså uegnet for å samle en forsamling der. Konsekvensen blir når steinen er ca 5 meter høy og terrenget foran skråner nedover, at ”taleren” blir stående opp til 10 meter over sine tilhørere. Ikke akkurat en ideell plass for taler. Men uansett må trappene ha hatt en funksjon. Teudt viser til liturgisk praksis hvor man går opp en trapp og så ned en annen, ikke opp og ned på samme trappen. Det kan jo forklare hvorfor det er to trapper opp til et platå hvor det bare er plass til en person. For øvrig nevner Teudt at når man kommer opp på platået så er man vendt mot nord.12 Utover dette er det fremdeles et mysterium hva trappene ble brukt til, og nøyaktig hva slags funksjon de hadde i forhold til Sarkofagsteinen.

Symbolet som er risset inn oppe på steinen er likeså en gåte. Motstanderne av at anlegget skal ha en førkristen opprinnelse liker å hevde at symbolet er et steinhoggermerke hogget inn av en forbireisende steinhogger. Kort sagt: en omvandrende steinhogger har ”tagget” merket sitt på steinen. Det bekymrer dem lite hvor atypisk en slik ”tagging” er for en steinhogger. Et steinhoggermerke er en steinhoggers egen signatur, som han bare brukte til å ”signere” sine arbeider med. De eneste stedene hvor det er påvist en slik type middelaldersk ”tagging”, er på domkirken i Regensburg og i byene Straßburg og Ulm. Det er unntakene, siden de var helligdommer i steinhoggerkunsten og fungerte som ”valfartssteder” for steinhoggere. Utenom disse tre unntakene er det ikke noe sted påvist at steinhoggere hadde for vane å sette merket sitt skjødesløst på alle mulige steder.

Det andre hovedpoenget for at ingen steinhogger kan ha satt sitt merke her, er at det ikke er hogget inn, hvilket ville være naturlig for nettopp en steinhogger. Symbolet på Sarkofagsteinen er risset inn. Hamkens trekker her inn innskriften på Eggjasteinen13 i Norge hvor det står ”ni saxe stæinn skorinn”14, oversatt som: ”ikke er steinen skåret med (jern)kniv”15. Det forklarer ifølge Hamkens hvorfor symbolene fra hedensk tid ved Externstein ikke er hogget inn med spissmeisel, redskapet som ble benyttet til formgivingen, men risset inn. En risset innskrift eller et symbol er en kultisk akt, og dermed bør man gå ut fra at symbolet har en kultisk betydning som står i sammenheng med steinens funksjon, men det er ingen som har greid å tyde hva dette symbolet står for.

I selve nisjen over graven er det også et symbol, men verken Hamkens, Wirth, Teudt eller Gsänger nevner dette symbolet. Det er bare nevnt i et lite skrift16 og i utgravningsrapporten publisert i tidsskriftet Germanien 1934-35. Om man ligger i graven og setter seg opp, så ser man rett på dette symbolet. Dette symbolet er risset inn på samme vis som symbolet oppe på steinen, er altså heller ikke hogget inn, og hører til de to symbolene på Sarkofagsteinen som åpenbart har hedensk opprinnelse. Heller ikke dette symbolet har noen funnet ut hva betyr.

Geomanti og sarkofagsteinen
Geomanti er et begrep som har blitt noe utvidet fra sin opprinnelige mening. Mens det egentlig bare gjelder geometriske strukturer i landskapet, så har det blitt utvidet til å gjelde også energistrukturer i landskapet. Geomanti brukes her i den utvidete betydningen. Geomanti anvendt på kultplasser kan fortelle oss noe om konstruksjonen og derav kan man avlede hva slags innsikt kultplassbyggerne må ha vært i besittelse av. Det makeløse ved geomantiske studier er at de gir oss kunnskaper om gammel innsikt man søker forgjeves etter i skriftlige kilder.

En tysk radiestet17 Joachim Jünemann har skrevet en interessant liten bok om dette vedrørende Externstein. I denne boken refererer han hva radiestet og diplomingeniør Hartmut Lüdeling har kommet frem til om Sarkofagsteinen: ”Inn i buegraven løper en kunstig ledet geomantisk sone nøyaktig gjennom halspartiet i graven og kommer ut på forsiden som en avgrenset sone. Gjennom refleksjon i nisjen oppstår et stående energifelt. Om en person legger seg i den menneskeformede graven virker strålene nøyaktig på hjerte- og lårchakraene“.18 Betegnelsen Chakra er indisk, og er begrepet for energisentre i kroppen. Det finnes svært lite skriving om dette i eldre europeisk esoterisk litteratur, men det er sannsynlig at man har kjent til dette like så mye i Europa som i India. Den første boken som klart omhandler dette i Europa er Johann Georg Gichtels Theosophia practica fra 1696, som kom ut i en tid da det ikke kan være snakk om noen indisk innflytelse19. Nå spiller det i bunn og grunn ingen betydning å ”dokumentere” historisk at en slik kunnskap har eksistert ved hjelp av eldre skrifter. Det er videre absurd å skulle forvente at slikt noensinne ble nedtegnet og likeså absurd å tro at det ikke fantes fordi det ikke ble nedtegnet.

Det finnes et sted til på Externstein som ifølge Jünemann har en lignende geomantisk konstruksjon som Sarkofagsteinen20. I de aller fleste bøker om Externstein er det bare de 4 største steinene og de i umiddelbar nærhet omliggende ting som behandles. Det finnes i området en rekke andre steiner som ikke er av så store dimensjoner, men som noen mener hører til anlegget. Dessverre er disse omkringliggende steinene ikke omtalt i den vanlige litteraturen. På stein 11 viser Jünemann at det finnes en ”grav” i steinen. Hvorvidt den er naturlig formet eller bearbeidet nevnes ikke. På folkemunne kalles den faktisk ”brudesengen”, hvilket minner om det ”kosmiske bryllup”, som også er sentralt i mysteriereligioner. Etter en ”dragekamp” vil bruden (sjelen) bli forent med brudgommen (ånden) i et kosmisk bryllup.

Kultsøvn i Sarkofagsteinen
Vi har fått en ytre beskrivelse av Sarkofagsteinen, en geomantisk beskrivelse og dette sett i lys av den kontekst dragekampmotivet gir. Da gjenstår egentlig ”bare” to spørsmål. Hva ble den brukt til og hvordan ble den brukt? Det siste spørsmålet skal vi la stå åpent, men vi skal prøve oss på det første spørsmålet. Vi kan naturlig nok ikke se bort i fra at Sarkofagsteinen kan ha hatt flere bruksområder, og at det vi går inn på er bare én av dem.

Hamkens kobler Sarkofagsteinen generelt til den hedenske rituelle kulten om død og oppstandelse, til ”forestillingskretsen om den døende og gjenopplivde guden”21. Gravlegging og fødsel hører sammen i denne forestillingskretsen, som er bredt anlagt i kult og skikker. At sarkofagsteinen er knyttet til denne forestillingskretsen er det lite hensikt å tvile på, men dermed er det ikke sagt at man automatisk skal trekke kjente kulter og fester inn i Sarkofagsteinen og tro at man dermed har funnet løsningen. Det er en tendens i vår tid til å se på alt som ”symbolsk” fordi man ikke evner å erkjenne det faktiske meningsinnholdet. Å redusere sarkofagsteinen til f.eks. et symbol på vegetasjonsgudens død og oppstandelse, og så tenke seg at dette ble ”symbolsk gjenskapt” i eller ved steinen i form av fester eller lignende, vil mildt sagt være å skyte over målet. Sarkofagsteinen har en funksjon, den er ikke bare et symbol.

Så hva vil det si at geomantiske energilinjer legges inn i Sarkofagsteinen? Steder med energilinjer eller energisentre var hellige, fordi energien hadde en innvirkning på en kultisk, mysteriereligiøs eller initiatorisk handling. Nå tror jeg ikke at man skal bli forledet til å tro at slike energisentre i seg selv ga eller gir en umiddelbar virkning. Det er ikke nødvendigvis noen mekanikk i dette. Det var nok heller snakk om å skape best mulige forutsetninger for kultisk eller mysteriereligiøs aktivitet. Det blir på et vis snakk om hjelpemidler, som forutsetter et visst åndelig nivå hos den som skulle innvies.

Diplomingeniør Hartmut Lüdeling mener at Sarkofagsteinen er konstruert for ”tempelsøvn”. Å sove en såkalt kultsøvn i en helligdom eller i et tempel, hører til de eldste religiøse forestillinger som finnes. Man forventer gjennom kultsøvn en guddommelig åpenbaring og også gjennom drømmen helbredelse. En slik tempelsøvn frembringes i Sarkofagsteinen gjennom den geomantiske karakteren som finnes der. I graven finnes det en kapasitiv venstredreid energi og en like sterk induktiv høyredreid energi, og Lüdeling forklarer funksjonen til disse to energiene slik: ”Den første påskynder åndens og sjelens løsrivelse fra kroppen og den andre binder dem sammen igjen. I denne innvielsessøvnen måtte sjelen ut av kroppen for å gjennomløpe omformingsprosessen i de høyere verdener”22. Ifølge Lüdeling kunne man styre bruken av de to energiene fra kultrommet kalt Grotten i stein nr. 1, som Sarkofagsteinen ligger like utenfor. Strålingen skal være sterkest ved vintersolverv, hvilket gir oss en indikasjon på den virkelige bakgrunnen for hvorfor man observerte stjernehimmelen på en kultplass som Externstein.

Forbindelsen mellom Sarkofagsteinen og forstillingen om død og oppstandelse finner vi også i et sagn om tre hull som finnes i nisjen i Sarkofagsteinen. Det sier at de er avtrykk av Kristi hånd da han steg opp av graven. Det bemerkelsesverdige er at dette sagnet fortelles som om Kristus selv ble begravd og stod opp i akkurat denne sarkofagsteinen.23 Det tyder på at man ikke snakker om en allegori, men som en faktisk virkelighet. Med det mener jeg selvfølgelig ikke at Kristus faktisk ble gravlagt der, men om man kjenner litt til mysteriereligioner så er ”kristus” betegnelsen på det høyeste stadiet av en innvielse. Kan det være mulig at dette sagnet er en ”omfortolket” kristen versjon av Sarkofagsteinens opprinnelig hedenske funksjon?

Makrokosmisk innvielse?
Rudolf Steiner skriver om to typer innvielser: makrokosmisk og mikrokosmisk. Steiner er av den oppfatning at det engang fantes én type innvielse som på et tidspunkt ble delt og vi fikk en makrokosmisk innvielse i Nord-Europa, mens en mikrokosmisk innvielse spredte seg sør- og østover. Det var Lüdelings oppdagelse som i det hele tatt fikk meg til å tenke på Steiner i denne sammenhengen. De to energitypene som løser sjel og ånd fra kroppen og så binder dem sammen igjen, som han snakker om, passer godt til den makrokosmiske innvielsen Steiner snakker om.

Dr. Wachsmuth, som baserer seg på Steiner, skiller mellom den makrokosmiske og den mikrokosmiske innvielse slik: ”mysteriene i nord søkte den åndelige verden i en skuen utad, i makrokosmos, mens i syd søkte man dens speilbilde innad, i menneskets mikrokosmos”24. Her forutsettes den hermetiske tanken om at mennesket er en gjenspeiling av makrokosmos, altså er et makrokosmos i miniatyr som mikrokosmos. Dette skal man ikke tolke i materiell forstand, men åndelig. Universet har en åndelig sammensetning som tilsvarer i struktur menneskets åndelige sammensetning. Forskjellen mellom makrokosmisk og mikrokosmisk innvielse er at man i en ”kultsøvn” går ut i makrokosmos, mens en mikrokosmisk innvielse er å vende innover i seg selv og til bunnen av en selv. I siste instans fører begge veier til det samme, til gud, allfader, det første prinsipp, men gjennom ulike veier.

Europeiske førkristne religioner var sterkt orientert rundt natur og kosmos. De levde ut det religiøse liv mer i makrokosmos enn i mikrokosmos, noe både kultplassene under åpen himmel, astronomiske og geomantiske kultplasser, årets fester som fulgte årets syklus og den gjennompregede naturorienteringen i ritualer viser oss. Alle disse ting, og forfedrenes generelle forbundethet til naturen, blir gjerne feiltolket som en naturdyrkelse i form av en slags fetisjisme eller helliggjørelse av naturen uten at naturen eller kosmos er i seg selv hellig. Man må gå ut i fra at man den gang hadde en helt annen oppfatning av naturen, og dermed mener jeg ikke at de hadde bare andre meninger om naturen, men deres erkjennelse av naturen var fullstendig annerledes enn hva som i dag er vanlig. Den makrokosmiske tanken som grunnlag for tolkning av fortidens religion gir den en helt annen dybde og perspektiv enn hva mange moderne tolkninger gjør, som tror at de så på naturen slik man gjør i dag med bare et tillegg av overtro.

Externstein i en større kultisk sammenheng
Jeg tror ikke at man forhastet skal konkludere med at Externstein var bare et innvielsessted, og intet annet. Det lyder for meg noe for moderne. For å illustrere det enklest, om enn litt skjevt, så kan man sammenligne det med moderne utdannelsesinstitusjoner. Om en arkeolog graver ut en teknisk høyskole om tusen år, finner gjenstander som beviser at en slik utdannelse var formålet på stedet, men så gjør den feilslutning å hevde at den tekniske høyskolens eneste formål var utdannelse for utdannelsens skyld. Det er ingen tvil om at Sarkofagsteinen var en sentral del av datidens ”utdannelse”, men jeg holder det for lite sannsynlig at selve utdannelsen var formålet. Gjennom den makrokosmiske innvielsen ervervet man seg innsikt som man kunne anvende på alle livets områder etter endt utdannelse/innvielse. Om man har det for øye, så blir sarkofagsteinen og innvielsen en del av et større hele.

Om vi faktisk har kommet frem til en riktig tolkning av Sarkofagsteinen kan bare tiden vise. Jeg er overbevist om at vi en dag vil komme til å erfare hele sannheten omkring Sarkofagsteinen spesielt og Externstein generelt. Dette fordi stedet er bygget opp rundt sanne ting, prinsipper og lover som ennå i dag er gyldige, selv om vi i stor grad har mistet vår evne til å erkjenne dem. Det er nettopp det som er så spennende med kultplasser, at de har i seg skjulte sannheter. Dette står i motsetning til historisk vitenskap som bare er interessert i hvordan noe var på et bestemt tidspunkt i historien. Externstein representerer ikke timelige eller relative sannheter, men allmenne sannheter som er gyldig til enhver tid. Det er ikke mangel på vitenskapelig arbeid eller informasjon som gjør at vi ikke ennå kjenner dens fulle betydning, men en mangel på erfaringsbasert utprøvning. Det er bare gjennom å forsøke å gjøre hva de gjorde, å bryte ned vitenskapens frembrakte avgrunn mellom subjekt og objekt, som vil gi muligheten til å forstå stedets funksjon.

Det uoffisielle Europa har beveget seg i en spesiell retning de siste 500 årene i en gradvis re-sakralisering av naturen. Dette er også sentret av den gamle tro. En re-sakralisering av naturen er ikke en helliggjøring av naturen, men en annen erkjennelse av den. Den naturforståelsen som ligger til grunn for kultplassene er så smått på vei til å vende tilbake. Den trenger nok noen hundreår til for å kunne få tilstrekkelig fylde, men når det skjer vil vi endelig kunne forstå – og anvende – forfedrenes hellige steder.

Litteratur
Andree, Prof. Die Freilegung der Externsteine. Berichte zu der Ausgrabung. I Germanien nr. 8, 9, 10 og 11/1934 og 1, 2, 3/1935.
Gsänger, H. (1968). Die Externsteine. Freiburg i. Br.: Verlag Die Kommenden.
Gsänger, H. (1977). Mysteriengeschichte der Menschheit : Von der Atlantis bis zur Gegenwart. Freiburg i. Br.: Verlag Die Kommenden.
Hamkens. (1971). Der Externstein. Tübingen: Grabert Verlag.
Hoops, J. (1994). Euhemerismus - Fichte. I (Bd. 8). Reallexikon der germanischen Altertumskunde (s. 47). Berlin: Walter de Gruyter.
Høst, G. (1976). Runer : Våre eldste runeinnskrifter. Oslo: Aschehoug Forlag.
Irminsul und Christenkreuz an den Externsteinen. (1935). Bad Pyrmont: Ernst Schnelle Verlag.
Jünemann, J. (1998). Die Externsteine im Licht der Geomantie. Dransfeld: Eget forlag.
Reuter, O. S. (1934). Germanische Himmelskunde. München: J. F. Lehmanns Verlag.
Schou, P. (1935). Die Geistes-Waffe des nordischen Menschen. Berlin: Eget forlag.
Steiner, R. (1996). Baldermyten und Langfredagsmysteriet : to foredrag i Dornach 2. og 3. april 1915. Oslo: Antropos Forlag.
Teudt, W. (1931). Germanische Heiligtümer. Jena: Eugen Diedrichs Verlag.
Uehli, E. (1926). Nordisch-germanische Mythologie als Mysteriengeschichte. Basel: Verlag Rudolf Geering.
Wachsmuth, D. G. (1938). Bilder und Beiträge zur Mysterien- und Geistesgeschichte. Dresden: Verlag Emil Weises Buchhandlung.
Wirth, H. (1969). Der neue Externstein-Führer. Wien: Volkstum Verlag.

Noter
Hamkens, 1971, s. 45-46
Teudt: Germanische Heiligtümer, s. 17-55.
Hoops, 1994, Bd. 8, s. 47
Hoops, 1994, Bd. 8, s. 47
Hamkens, 1971, s. 28
Hamkens, 1971, s. 29
Hoops, 1994, Bd. 8, s. 47
Det tas forbehold om at ”slange” og ”drage” ikke til enhver tid er nøyaktig det samme, selv om det ikke er noen vesensforskjell, så er det i det minste en gradsforskjell.
Målene varierer litt i litteraturen. Disse målene er fra utgravningen i 1934, publisert i Germanien 1935.
Hamkens, 1971, s. 90
Wirth, 1969, s. 85
Teudt, 1931, s. 38
om Eggjasteinen se: Brevik, K. (2007). Moldslåtte formler i stein. KultOrg nr. 3/2007. s. 11-17.
Normalisert tekst på eldre gammelnorsk, med sannsynlig ordinndeling, fra Gerd Høst, 1976, s. 45.
Her har tolkningsforslaget av Gerd Høst (1976, s. 45) blitt benyttet, da den ligger tettest opp mot tolkningen som Hamkens benytter seg av.
Irminsul und Christenkreuz an den Externsteinen, 1935.
Radiestesi er den delen innen geomantien som utelukkende befatter seg med energistrukturer.
Jünemann, 1998, s. 51
Se facsimileutgave fra 1979 utgitt av Aurum Verlag. For videre informasjon se Die esoterische Lehre von den geheimen Körperzentren bei einem christlichen Mystiker av Arvo og Ea i Julius Evola / Gruppe von Ur: Schritte zur Initiation. Ansata Verlag, 1997.
Jünemann, 1998, s. 71
Hamkens, 1971, s. 133
Jünemann,1998, s. 51
Hamkens, 1971, s. 36
Wachsmuth, 1938, s. 143