Du kan ta del i noe av stemningen i fotoreportasjen Haugen, lunden og stupet.

Reiseberetningen jeg i det følgende vil dele med dere er faktisk noe eksotisk. Vel, etter dagens målestokk er nok dette en drøy påstand, i og med at det ikke handler om en strabasiøs tindebestigning i Andes, ridetur med kløvhest gjennom Gobi eller noe i den leia, men ganske enkelt om en helgedagsutflukt i Bærumsmarka med svogeren sør og øst i gamlelandet. Man trenger faktisk på død og liv ikke å være mer eksotisk enn som så! Det hendte en fager lørdag i august at min østlandske svoger, den australske terrieren hans og ikke minst jeg pakket skreppa og satte til skogs i Kolsås-Dælivann landskapsvernområde i Bærum, Akershus fylke. Også denne turen oset av impulshandling. Kvelden før hadde min spreke svoger dratt frem turkartet over de vidstrakte markaområder nordom bygdene. Snodig nok hadde han aldri fått det for seg å trave i disse traktene, så også for hans del var disse skogskollene jomfruelig terreng. Utgiverne av kartet hadde gjort seg den flid å sørge for noen kultur- og naturhistoriske grunnriss vedrørende Bærumsmarka, - jeg fant det derfor veldig interessant å studere kart og opplysninger opp mot hverandre. Det var særlig to stedsnavn jeg raskt bet meg merke i; Stein, Kolsås og Tjuvenborgen. Så sannelig… Hadde jeg ikke lest om Kolsås ved en tidligere anledning…? Jauda, tanken slo meg; dette skaukledde høgdedraget hadde jeg vært borti på internettet kanskje et års tid før. Og skulle du ha sett, - klar fulltreffer: ”På Kolsås er det funnet spor etter fire bygdeborger, trolig ifra folkevandringstiden 400-600 e.Kr. På toppen av Gråmagan er det tydelige spor av festningsverker. Bygdeborgen er uinntakelig fra tre kanter. Flere av de tilsynelatende tilfeldige steinrøysene øst for Kolsås er registrert som gravhauger, gravrøyser eller rydningsrøyser.”. Den knappe informasjonen er karakteristisk for turkart som sveiper over fortiden på noen sparsomme linjer, men har man nese for slikt skal det ikke mange setningene til før man leser landskapstrekk og stadnamn skarpt og vurderende. Dessverre var kun Gråmagan fremhevet som attraksjon, men jeg hadde allerede satt meg så infernalsk i hug å stifte et nærmere bekjentskap med klinten med det i mine ører så velklingende navnet Tjuvenborgen. Ikke mange øyeblikkene etter var morgendagens løype der i åsene bakenfor skissert i tankene.

Utgangspunktet for vandringens første mål var en landeveg ved garden Stein, omgitt av kornåkre med gyldne aks, bølgende i den sullende formiddagsbrisen. Det er ikke fritt for at vi jafset i oss noen never bringebær langs vegen før vi endelig la eng og åker bak oss. Etterhvert ble høgdemeter vunnet for hvert steg i lia. Forut for denne lufteturen hadde jeg så godt som ingen orienteringssans i disse for min del veldig ukjente kantene av Noreg, - nå åpnet landskapet seg gradvis i ryggen på meg. Vi hadde kanskje gått en liten halvtime og gikk opp i en senkning mellom to bergrygger med frodig blandingsskog omkring. Og etter en hundre meter eller så befant vi oss i et kryss med et inntørket tjern rett imot. Ifølge kartet skulle vi nå være i umiddelbar nærhet av Tjuvenborgen (280 moh.), og på venstrehanda kunne et slitt skilt skimtes innimellom granbaret. Det eneste lesbare var ”rndepartementet”, hvilket skulle tyde på at Miljøverndepartementet ved en tidligere anledning har villet markere et verneområde eller kanskje et kulturminne. Vi tok det uansett som et klart tegn på at dette var den riktige leden. Og sannelig bragte den oss etter noen strakster til en imponerende utsiktspost. Synsranden videt seg ut til det tilnærmet grenseløse i klårveret; Oslo, Bærum, Asker, ja, hele gamle Viken kunne plutselig finkjemmes med falkeblikk. Like nedenunder oss bølget det fruktbare jordbrukslandet seg med grender omkring, og i nord så vi ned i Steinstjernets mørke øye. Jeg unnet meg selvsagt ikke mange sekunders rast eller ro, - eventuelle murer eller voller måtte påvises! I min hunger presterte jeg nokså raskt å finne indikasjoner på slike fornlevninger. Dog noe sammenrast… Det kunne ha vært alt ifra ei lita ur til en utflytende ansamling steiner til palisadefundament tæret av tidens tand. Spennende var det, like forbannet. Noe må det i hvert fall ha vært som lekte såpass med den lokale folkefantasien at knausen ble innhyllet i en viss mystikk. De herjede og døende trestammene som lå henslengt over og reiste seg opp av steinhaugene gav stedet et pittoresk preg, et tidløshetens slør. Slike stemninger er en sjeldenhet i hverdagen og et gode i seg selv. På andre kart benyttes den unormaliserte navneformen Tjuenborn, og anlegget er hos Riksantikvaren registrert som Tyvenbor`n, tydelig preget av bærumsmålet. Kjært barn har mange navn. I den ferske artikkelen Tolv Mand i Skove¹ undersøker Marius Rindal et vandresagn som setter nettopp gåtefulle steder som Tjuvenborgen i et større kulturhistorisk perspektiv.

Stunden på Tjuvenborgen kunne dessverre ikke vare for evig. Jeg hadde satt meg fore å jakte opp minst èn bygdeborg til. Dette bidro ikke til den vanskeligste avgjørelse, selv om bergkunsten ved Dalbo gård hadde en sterk tiltrekningskraft. Den indre uroen ble derimot stagget etter en liten times strev langs veltråkkede stier og igjennom nydelig naturskog sydvestover. Formålet med landskapsvernet stod skrevet i omgivelsene, kan man si. Den tunge skogsroen ble brutt da vi stod ved det idylliske Setertjern. Selv i solskinn var dette et trolløye med lokkende nøkkroser… Skogen bøyde seg utover og nordom tjernet tronet selveste Kolsås med sin særpregede geologi, beliggende i Kolsåstoppen naturreservat. Vi ble værende der en stund. Til og med svogeren måtte frem med kameraet, og niste måtte smakes på. Samtidig ble hunden vàr varslene fra en rovfugl et sted i skauen. Dette innebar en tidkrevende, intens og konsentrert tilstand. Med ett føltes det som om vi var milevis ifra folk og fe.

Et steinkast sør for det vakre skogstjernet hang retningspiler. Ingen tvil; - Gråmagan neste! Ristningene på Dalbo kan ha vitret vekk innen jeg rekker å fundere over dem, men dragningen mot den vidgjetne befestningen der utpå pynten var uimotståelig. Det tok heller ikke lang tid før vi stavret oss opp en kant og ble konfrontert med en anselig sperremur. Turkameraten ble nå endelig overbevist om at det virkelig dreide seg om en ”åsborg”. Og, javisst, - se der på en granlegg like ved muren henger en tavle; Gråmagan bygdeborg. Rimelig ufremkommelig var det også, med rotvelte over passasjen, men det er slik jeg liker det. Dette er ingen nedslitt turistmagnet, men jeg finner det likevel merkelig at det ikke var mer far etter folk, særlig etter å ha ruslet ut til svaene der ”hele Viken lå for våre føtter”. Regionen videt seg ut østover og sørover mot Oslo, horisonten ble visket ut i disig hvitt et sted langt ute i havet. Det var et formidabelt ferdasyn dette, og det ble til at vi ble værende der et bel. Terrieren manglet en vesentlig respekt for høgde og vi fryktet et par ganger at vi måtte dra lutrygget hjem med en noe betenkelig forklaring på trekløverets oppløsning. Vendte vi blikket sørvestover kunne vi studere den svimlende topografien under Kolsås søndre. Også Gråmagan (174 moh.) inngår i verneområdet Kolsåsstupene naturreservat. Dette fantastiske stedet burde derfor, i tillegg til å være automatisk fredet, være godt sikret mot inngrep av ymse slag, f.eks. mobilmaster. Utrolig nok finnes det en vasskilde iblant rabbene på berget, - det har altså ligget til rette for begrenset opphold der oppe, uten at jeg denne gang skal begi meg innpå vidløftige tolkninger angående Gråmagans opprinnelige funksjon i oldtiden. Nedenfor oss i vest lå også det smukke Dælivannet. Det var der Christian Skredsvig (1854-1924) malte sitt kanskje mest kjente kunstverk, Gutten med seljefløiten (1889). Alt i alt er dette et nydelig stykke Bærum. I ettertid viser det seg at anlegget på Gråmagan ble oppdaget og påvist av ingen ringere enn førstekonservator Aslak Liestøl ved Universitetets Oldsaksamling en gang på midten av forrige århundre.

Det gnog godt i magasekkene nå, både hos bikkje og menn. En kunne formerlig være matosen ifra Ekeberglia helt opp dit en stod, og det var et stykke å traske hjematt. Vi gjorde derfor vendereis og det slo meg etterhvert hvor lite folk som ferdedes her inne, selv på en lørdags ettermiddag. Vel nede ved Stein igjen var vi alle forlikte om at det hadde vært en gjæv tur, - eksotisk i begrepets aller klåreste betydning.

I etterkant av denne opplevelsesrike markaturen har jeg gjort meg noen tanker. Av egen erfaring vet jeg at det kan være utfordrende nok å forsøke å spore opp kulturminner i utmarka, - særlig når man ikke engang vet tilnærmet nøyaktige koordinater eller er utrustet med gode, utfyllende beskrivelser. Ofte kommer man veldig langt med intuisjon og magefølelse, men noen støtteopplysninger er heller ikke å forakte. Vel vitende om at foreningen har forbundsfeller også i disse egner av Skandinavia, er det på det rene at de to øvrige ruinene på Kolsås omtales som et lite appendiks. Siden Gråmagan i flere kilder er beskrevet som den best bevarte borgen i området, har ikke kartredaksjonen heftet seg mer ved fenomenet. Grunnen til dette kan være så enkel som at svært få har gjort seg bryderiet med å finne dem. Selv tok jeg Tjuvenborgen på ”gefühl`n”, men hvis man ikke helt vet hva man leter etter blir det betydelig verre. Ikke alle åsborger røpes gjennom slike eiendommelige stadnamn, og det er heller ikke et premiss. Dessverre rakk jeg ikke å oppsøke de resterende registrerte anleggene på Kolsås i denne omgang, men for lokalbefolkningen skulle vel dette virke attraktivt utpå høstparten. I prinsippet kan man pakke skreppa og rusle innom fire eldgamle ”forsvarsanlegg” m.m. i flott skogsterreng på en eneste dag; - den reneste luksus!

Et lite stykke vest for Setertjern kommer man til Kløvkollen eller Kløverkollen nord for Merradalen. Kollen er ganske utilgjengelig, men kan lettest nås nordfra. Det er spredte murverk der oppe, somme låge og mosegrodde. Vest for Kløvkollen går en svært gammel ferdselsled og utsynet over de vestlige deler av Bærum skal være verdt sin andel svette.

Den siste borglevningen er, etter det jeg forstår, navnløs, men ligger på grunnen til garden Levre og er situert et sted på Kolsåstoppens sydøstlige side. Utsikten skal etter sigende være praktfull nordøstover, sørover og østover. I sistnevnte retning er det et fritt fall på omlag 100 m. Det skal være øyensynlige murrester fordelt på to vern med en lengde på ca. 10 m. hver. Med andre ord; ut og søk, men vokt Dem for avgrunnen.

Som en tilleggskommentar kan det nevnes at det sjelden er såkalte fagfolk som gjenfinner slike anlegg. De to befestninger som sist er omtalt er trolig innrapportert av turglade bæringer. Hvem vet? Kanskje er du som leser dette en av de heldige som kan skryte av å ha påvist noe lignende. Det er umulig å anslå hvor mange borger som fremdeles ligger gjemt i landskapet. Tre av de største truslene mot slike anlegg i dag er moderne skogsdrift, ulike master og f.eks. pukkverk. Stedsnavnforskning eller onomastikk kan i en del tilfeller gi lovende ledetråder. Innledningsvis nevnte jeg at gardsnavnet Stein gjorde meg oppmerksom. For de aller fleste er dette stadnamnet muligens unnselig og kan lett assosieres med, ja, nettopp, - stein. Likevel er dette tilsynelatende enkle ordet ladet med mange betydninger, bl.a. et landskapsbeskrivende element. Oluf Rygh gir følgende utredning i Norske Gaardnavne²:

”25. Stein. Udt. stein. -- Stein (Akk.), er sumir kalla Gunualdzbø
RB. 295. Steenn 1578. 1617. Steen 1723.1/2. Underbrug 1700:
Skullerud.
Steinn, se Indl. S. 79. Navnet kan her gjettes at sigte til den Kolle
(Garløshøiden), hvorunder Gaarden ligger.”

Det aktuelle gardsnavnet interesserer meg siden leddet -stein generelt er hyppig forekommende i samband med navn på borglokaliteter eller som stadnamn i umiddelbar nærhet av slike anlegg. Av denne enkle grunn kunne det selvsagt vært interessant nok å endevende Gardlaushøgda nord for Stein, men man bør også merke seg muligheten for at gardsnavnet faktisk kan skjule Tjuvenborgens eldste benevnelse. Dette burde undersøkes nøyere. Dessuten finner jeg følgende interessante anføring³ under Akershus Amt i systematikeren Ryghs oversiktsverk Gamle bygdeborge i Norge, opprinnelig publisert i 1885:

”*30. Asker Pgd. I Hæslum Sogn anfører RB. 275 en Gaard Byrgini, der nu ei længere kan paavises.”

Dessverre er denne garden ”tapt” i navnehistorien, men den bevitner i sin skriftlige essens at den engang har kunnet antyde eksistensen av en ”borgruin” på gardsvaldet. Hypotetisk sett kan det være tale om en hittil uoppdaget røvarborg i Haslum sogn… Eller kanskje henspiller Byrgini på en av de ovenfor omtalte bygdeborger?

Utflukten i Bærum gav meg, i tillegg til fortreffelige turminner, også en dypere forståelse av det særegne bygdenavnet, - på grunnlag av dets topografiske beskaffenheter, - som i middelalderen ville vært omtalt som Bergeimr eller Bergheimr. Jeg avslutter mitt ferdaminne med et fornuftig sitat ifra en temaside hos Kjentmannsmerket.org: ”Det kan være en ide å ta det litt rolig på disse stedene; ikke bare viser man respekt for dem som skapte borgene, man kan også forsøke å fornemme den spesielle atmosfæren som ofte hviler over slike steder, og kanskje fantasere litt om hvordan tilværelsen var for disse fjerne forfedrene våre.”.

Kilder
Rindal, M. (2008). Tolv Mand i Skove. KulturOrgan Skadinaujo: Samskandinavisk tidsskrift, 8(1), 5-11.

Rygh, O. (2004). Gamle bygdeborge i Norge. Oslo: KulturOrgan Skadinaujo.

Noter

1. (2008)

2. (Bind 2, s. 133)

3. (Rygh 2004, s. 12).